Hopp til globalmeny Hopp til hovedmeny Hopp til innhold Hopp til søk
Ingunn Barmen Tysnes
Ingunn Barmen Tysnes har forsket på hvordan ungdommer som er tvangsplassert på institusjon opplevde plasseringen, oppholdet og ettervernet. Konklusjonen er at mange savner videre støtte når tiden på institusjon er over.

Etterlyser forlenget barndom

Mange ungdommer føler seg ikke komfortabel med å stå på egne bein når tiden på barnevernsinstitusjon er over. Selv om ungdommene har fylt 20 år, ønsker de fleste videre støtte fra barnevernet.

Det viser funn fra doktorgradsstudien til førsteamanuensis Ingunn Barmen Tysnes ved sosionomutdanningen ved Høgskolen i Bergen. Hun har forsket på hvordan ungdommer som er tvangsplassert på institusjon opplever plasseringen, oppholdet og ettervernet.

Tysnes har særlig vært interessert i å finne ut hvordan ungdommene opplevde å flytte fra institusjon og også hvilken oppfølging de fikk i denne perioden.

Tøft å stå på egne bein 

17 ungdommer er dybdeintervjuet om hvordan de opplevde sluttfasen på institusjon og overgangen til voksenlivet. Flertallet gir uttrykk for at de gjerne skulle hatt noen år til med barnevernet i ryggen, før de måtte stå på egne bein.

Tysnes har kommet frem til at barnevernet bør se nærmere på begrepene «forlenget barndom» og «forlenget foreldreskap» for å forstå behovene til ungdommene i overgangen fra institusjon til voksenliv.

Ønsket om forlenget barndom

Unge i dag bruker lengre tid på overgangen fra ungdom til voksen enn tidligere. Dette innebærer at de har behov for støtte fra sine foreldre i en lengre fase enn før. Etter at ungdommene har flyttet ut hender det også at de flytter hjem igjen for korte perioder.

Fasen der ungdommer har flyttet ut av familiehjemmet kan også beskrives som en «forlenget barndom». I dette ligger det at foreldre bidrar både med økonomisk støtte, men også praktisk og emosjonelt dersom en krise skulle oppstå. Denne støtten savner ungdommene med bakgrunn fra barnevernet. De får ikke ta del i denne forlengete barndommen som sine jevnaldrende. 

Blir raskere voksne – kan ikke flytte hjem igjen

Barmen Tysnes mener at begrepet forlenget barndom kan ses i sammenheng med at overgangen til voksenlivet gjerne beskrives som en ikke-lineær overgang. Eller som en halvveis uavhengig og jojo-overgang, der en kan bevege seg mellom det å være selvstendig og det å ha behov for støtte.

Unge som er på vei ut av barnevernsystemet får ikke denne ikke-lineære overgangen og synes dermed ikke å ta del i den samme fleksible, gradvise overgangen til voksenlivet som andre unge.

Overgangene deres skjer over kortere tid, og de har ikke samme mulighet til å flytte hjem igjen som andre unge. De har også mer ustabile og sårbare nettverk, slik at de generelt ikke har mulighet til å få samme støtte i familien som andre ungdommer gjerne får. I stedet opplever de en raskere overgang til voksenlivet.

De har også liten mulighet til å gå tilbake til barnevernet hvis de ikke klarer seg alene, og er dermed mer sårbare for å komme i en krisesituasjon. 

Måtte finne bosted under eksamen

Mens andre i 20-årsalderen kan fortsette å bo hjemme mens skolegang og studier pågår, får ikke ungdom på institusjon samme mulighet. En av ungdommene fylte 20 år midt i eksamensperioden og hadde ikke lenger krav på bolig fra Bufetat. Dermed måtte han på boligjakt midt i eksamenslesingen og beskriver perioden som svært stressende:

«Jeg synes at barnevernet burde vært lengre inne i forhold til vedtaket mitt her, at jeg burde fått lov til ha gjort ferdig skolen. Fordi det er jævlig stressende nå som jeg er midt i eksamenstiden og står uten et sted å bo. Det skaper veldig mye stress i forhold til skolen, jeg får ikke konsentrert meg ordentlig og gjort alt det jeg skal. Så det blir veldig tungt og slitsomt, synes jeg.» 

De fleste ungdommene i studien hadde droppet ut av skolen, og det å komme i gang med videregående skole ses på som veldig positivt, fordi en vet at barn i barnevernet i mindre grad gjennomfører videregående skole.

Barmen Tysnes påpeker at barnevernets avsluttende ansvar ved 20 års alder kan inntreffe midt i skoleåret, og at det har skapt unødig stress og gjort det vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid for ungdommene. Hun mener en løsning kan være at Bufetat forlenger oppholdet slik at botiden følger skoleåret og ungdommene får fullført skolen før de må flytte. 

Trenger støtte også etter 20 års alder  

Funn fra intervjuer tyder på at ungdommene hadde behov for støtte utover de fylte 20 år. Det var særlig muligheten for å gjøre ferdig skolegang, hjelp til å flytte tilbake til hjemstedet og muligheten til å prøve seg på egenhånd ungdommene savnet støtte til.

Frem til fylte 20 år fikk de stor grad av oppfølging av barnevernet, men etter at de hadde fylt 20 år fikk de lite tilbud om støtte. I følge barnevernsloven kan barn som har hatt tiltak av barnevernet før 18 års alder få oppfølging fram til 23 års alder. Selv om det statlige barnevernstilbudet Bufetat opphører ved 20-års alder, har ungdommer krav på oppfølging fra den lokale barnevernstjenesten fram til fylte 23 år.

Et gjennomgående funn i studien viser likevel at når det statlige tilbudet gjennom Bufetat opphører, trekker også den lokale barnevernstjenesten seg ut like etterpå. De to instansene avslutter altså støtten til disse ungdommene nesten samtidig, selv om den lokale barnevernstjenesten etter loven kan bidra med støtte fram til 23 års alder.

Konsekvensen er at ungdommens behov for videre oppfølging blir overført til NAV. En utfordring for de ferske 20-åringene var at NAV-systemet har lagt opp sine tjenester for selvstendige voksenbrukere. Mens disse ungdommene ikke var klar til å ha en slik voksenrolle i møte med NAV-systemet.

Hvem skal gi barna videre støtte?

Hva skjer når barna har blitt 20 år og skal stå på egne bein og ikke lenger være under barnevernets tjenester?

Funn i denne studien viser at disse ungdommene har mer behov for støtte enn sine jevnaldrende. Paradokset er at en kutter ned på støtten i denne overgangen.

Dersom barnevernsbarna skal motta støtte i unge voksne år, må noen være villig til å gi dem denne støtten. Det krever at noen er villig til å ta på seg et «forlenget foreldreskap» ved å være viktige støttespillere både sosialt, praktisk og økonomisk i denne overgangsperioden.

Ingunn Barmen Tysnes tror overgangen kunne blitt lettere dersom barnevernet tok på seg en koordinerende rolle overfor disse ungdommene og hjalp 20-åringene til å finne ut av hvilke tjenester de kunne be om, slik at de slapp å være alene i møtet med NAV.

Konklusjonen i studien er at begrep som forlenget foreldreskap og vedtaksfestet foreldreskap kan være hensiktsmessig å dra inn i diskusjonen om ettervernstiltak i barnevernet.   

Artikkelen er skrevet i samarbeid med professor Rina Kiik ved NTNU og er basert på doktorgradsavhandlingen til Ingunn Barmen Tysnes.