Hopp til globalmeny Hopp til hovedmeny Hopp til innhold Hopp til søk
Katrine Aasekjær og Grete Oline Hole
Katrine Aasekjær (t.v) og Grete Oline Hole har forsket på hvorvidt studenter som har tatt videreutdanning eller mastergrad i kunnskapsbasert praksis lykkes i å skape endringer som øker kvaliteten og pasientsikkerheten i norsk helsevesen. Foto: Ingrid Hope

Suksessfaktorene for kunnskapsbasert praksis

Klarer helsepersonell som tar videreutdanning eller mastergrad kunnskapsbasert praksis å snu en institusjon som er fastlåst i gamle mønstre og utdaterte prosedyrer?

Formålet med kunnskapsbasert praksis er å styrke beslutningsgrunnlaget til de som jobber i helse- og sosialsektoren, og bevisstgjøre dem på hvor de henter kunnskap fra.

Prosedyrer som ikke er basert på oppdatert kunnskap kan i verste fall føre til feilbehandling av pasienter. Derfor er det viktig at helsepersonell forholder seg kritiske til egen praksis, søker oppdatert kunnskap og bruker kunnskapsbaserte retningslinjer. Å innføre kunnskapsbasert praksis (KBP) handler om å sette helsearbeidere i stand til å gjøre nettopp dette. 

Drukner KBP i den daglige virksomheten?

Siden 2004 har Høgskolen i Bergen tilbudt en videreutdanning på 15 studiepoeng i i kunnskapsbasert praksis. I tillegg har høgskolen tilbudt masterstudium i faget siden 2008. 

Men hva skjer når studentene er uteksaminert? Drukner ny kunnskap i den daglige virksomheten, eller klarer organisasjonene å dra nytte av kompetansen hos disse medarbeiderne, til beste for pasientene? 

Lærende organisasjoner

Førstelektor Grete Oline Hole og høgskolelektor Katrine Aasekjær har i to ulike studier forsket på nettopp dette.

-  En ting er hva de lærer under utdanning, men det vi har sett gjennom studiene våre er også hvor viktig plassen de jobber på er, forteller Grete Oline Hole.

I samarbeid med sine kollegaer har hun intervjuet 22 tidligere mastergradsstudenter om hvor godt de lykkes med å bruke kunnskapsbasert praksis på arbeidsplassen sin ett år etter endt utdanning. 

Studentene gav tilbakemelding om at utdanningen hadde gitt de nyttige verktøy som de kunne bruke i arbeidet. Men skulle de få til endring i praksis måtte de også jobbe i en organisasjon som så på seg selv som en lærende organisasjon som la til rette for endringer. 

-  Hvis ikke jobben la til rette for det, tok de ofte med seg kunnskapen og skiftet jobb, forteller Hole.

Den viktige mellomlederen

Katrine Aasekjær som har undersøkt hvorvidt studenter som tar videreutdanningen i kunnskapsbasert praksis lykkes med å implementere metodikken på arbeidsplassen, sier seg enig. Men det er også noen forskjeller.

-  De som tok videreutdanning skiftet ikke nødvendigvis jobb selv om de ikke fikk til endringer. Det vi så gjennom vår studie var hvor viktige mellomlederne var. De tidligere studentene avhengige av at den den nærmeste lederen hadde forståelse for hva kunnskapsbasert praksis var, og tilrettela for det kunne innføres på arbeidsplassen, forklarer Aasekjær.

I samarbeid med sine medforfattere publiserte hun nylig resultatene fra sine undersøkelser, basert på intervju med 20 tidligere videreutdanningsstudenter. 

Blir endringsagenter

Mastergradsstudentene så i større grad på seg selv som «endringsagenter» når de kom ut i praksis. De hadde mange ulike jobber, og en del av dem satt i lederposisjoner hvor de hadde handlingsrom til å kunne utføre endringer. De som ikke satt i lederposisjoner, meldte at de hadde lært strategier for å skape dette handlingsrommet.

-  Mastergradsstudentene kunne mer om styringsmekanismene i helse- og omsorgsvesenet. Denne kunnskapen brukte de aktivt for å forankre prosjektene sine hos sentrale personer i systemet, poengterer Hole. 

Suksessfaktorene

At en mastergrad gir mer dybdekunnskap enn en videreutdanning er ikke overraskende. Men uansett nivå er ikke utdanningen et mål i seg selv. Det overordnede målet med begge utdanningene er at de skal føre til endringer i praksis som øker kvaliteten og pasientsikkerheten i norsk helsevesen. 

Så hva skal egentlig til for å få et utbytte av kompetansen til en ansatt med videreutdanning eller mastergrad i kunnskapsbasert praksis, slik at man faktisk får til en kvalitetsforbedring?

- For de som tar videreutdanningen er sjansene større for å lykkes dersom man er flere på en arbeidsplass som tar utdanningen. Dersom man kommer alene tilbake med kunnskapen drukner det lettere i den daglige virksomheten, forteller Katrine Aasekjær.

- De organisasjonene som sender flere på utdanning og har en klar strategi for hva de skal bruke personene til når de kommer tilbake, får et selvsagt et mye større utbytte, legger Grete Oline Hole til.

De som hadde videreutdanning i bagasjen startet for eksempel med å lage fagprosedyrer for å demonstrere for sine kollegaer verdien av å jobbe kunnskapsbasert. Dette var måten de kunne «selge» produktet sitt tilbake til praksis på

- Vi har funnet mange likheter, men strategiene de bruker er ulike. Mastergradsstudentene er mer selvstendige og tar regien selv. Videreutdanningsstudentene er mer avhengige at det står en leder bak og legger til rette, kommenterer Aasekjær.

Egentlig burde kunnskapsbasert praksis vært en så viktig del av de helsefaglige grunnutdanningene at nyutdannet helsepersonell hadde den kompetansen de trengte for å bruke metoden aktivt i sitt daglige virke. Der er vi dessverre ikke i dag, mener de to. 

- Vi opplever at det er forskjeller mellom de ulike høgskolene når det gjelder kompetanse og undervisning i kunnskapsbasert praksis. 

Et eget doktorgradsprosjekt ved HiB kartlegger nå bachelorstudenters kompetanse i kunnskapsbasert praksis, og undersøker hvordan lærere integrerer faget i helsefaglige bachelorutdanninger.

Kilder: