• Om Høgskolen
• Studier
• Aktuelt
• Forskning og nyskaping
• For studenter

• Styret
  • Medlemmer
  • Sakslister
  • Møtebok
  • Møteplan
  • Regler
  • Sekretariat

Framtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen

Innstilling fra arbeidsgruppe nedsatt av styret 10.05.06

Forord
Arbeidsgruppens anbefalinger - konklusjon
Innledning
Vårt utgangspunkt – forutsetninger for Høgskolen i Bergen
Rammevilkår og utviklingstrekk i høyere utdanning
Utviklingen ved andre høgskoler
Hvilke institusjonsalternativ har vi?
Prosessen videre
Arbeidsgruppens anbefalinger – konklusjon

FORORD

Arbeidsgruppen håper med dette å gi et grunnlag for debatt om fremtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen.

Arbeidet har vært interessant og lærerikt. Med den tiden vi har hatt til rådighet har det vært nødvendig å foreta avgrensinger.

Vi inviterer nå til åpen og kritisk dialog og håper på en god prosess.

Arbeidsgruppens anbefalinger – sammenfatning

• Høgskolen i Bergen bør i den nærmeste fremtid (7-10 år) holde fast på statusen som statlig høgskole

• Utvikling mot et profesjonsuniversitet er interessant og bør utredes videre

• Arbeidsgruppen anbefaler at høgskolen går inn for et mer forpliktende samarbeid med UiB innenfor utdanning, forskning og forskerutdanning

• Uavhengig av hvilken institusjonsstatus høgskolen vil få, kan deltakelse i et nettverk mellom institusjonene på Vestlandet være aktuelt

• Uansett institusjonsstatus må høgskolen intensivere satsingen på en systematisk kompetanseoppbygging

1. Innledning

1.1 Bakgrunn

Fra 1995 fikk vi felles lov for universitet og høgskoler. Da denne loven ble endret i 2003, ble det åpnet for at høyere utdanningsinstitusjoner kunne søke om endret akkreditering. Dette førte til stor aktivitet når det gjaldt utforming av institusjonsstrategier i høgskolesektoren. Høgskolen i Bergen så det som nødvendig aktivt å ta stilling hvordan institusjonen skal opptre i denne situasjonen. På denne bakgrunn vedtok styret ved høgskolen i styremøtet 10.05.06 å sette ned en arbeidsgruppe som skulle utrede spørsmålet om fremtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen.

1.2 Mandatet

I styresak 34/2006 ble arbeidsgruppen gitt følgende mandat:

Arbeidsgruppen skal:

1. Dokumentere og analysere tilsvarende prosesser ellers i landet med utgangspunkt i UH-loven, sentrale føringer fra Stortinget og departementet og strategisk plan for Høgskolen i Bergen 2005-2010

2. Vurdere nåværende institusjonsstatus med utgangspunkt i denne analysen og legge fram en innstilling om framtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen. Arbeidsgruppen skal vurdere konsekvenser av de ulike alternativene.

I styrevedtaket ble det også angitt videre saksgang for behandling av arbeidsgruppens innstilling:

Arbeidsgruppen skal legge frem et første utkast til innstilling på styreseminaret 17.-18.oktober 2006 og levere sin innstilling 15.11.06.

Etter at innstillingen er levert, skal det gjennomføres en bred høringsrunde med frist 20.01.07.

Styret skal ha en innledende behandling av saken 24.01.07 og endelig behandling på møtet 28.02.07.

Det legges til grunn at styrets vedtak i saken innarbeides under rullering av strategisk plan i juni 2007.

Arbeidsgruppen er innforstått med at en rekke forhold vil kunne påvirke fremtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen. Ikke minst vil det regjeringsoppnevnte utvalget, ledet av professor Steinar Stjernø, kunne føre til en endring av rammebetingelsene for institusjoner i høyere utdanning. Arbeidsgruppen har valgt å legge et 7-10 års perspektiv til grunn for arbeidet.

Arbeidsgruppen legger følgende sentrale premisser til grunn når det gjelder utviklingen fremover:

• Høgere utdanning skal fortsatt være et statlig ansvar
• Høgere utdanning skal fortsatt i være gratis

Vi legger til grunn at profesjonsutdanningene er kjernevirksomheten vår. Høgskolen i Bergen har som sitt mandat å sikre og videreutvikle velferdsstaten og bidra til verdiskapingen i samfunnet. Vi skal sørge for at samfunnet er dekket med dyktige profesjonsutøvere. Høgskolen har også et særskilt ansvar for å dekke kompetansebehovet i regionen. Institusjonsstrategien må utformes ut fra dette.

1.3 Arbeidsgruppens sammensetning

Personaldirektør Åse Løkeland har vært arbeidsgruppens sekretær.

Arbeidsgruppen har hatt 5 møter i perioden 29.08- 6.11.06. I tillegg ble det arrangert et åpent møte for høgskolens studenter og tilsatte 15.06.06 der spørsmålet om fremtidig institusjonsstatus ble diskutert.

2. Vårt utgangspunkt – forutsetninger for Høgskolen i Bergen

2.1 Kort beskrivelse av Høgskolen i Bergen

Høgskolen i Bergen ble etablert i 1994 etter en sammenslåing av 6 selvstendige høgskoler med ulik bakgrunn og faglig profil. Felles for disse høgskolene var tilbud om profesjonsutdanninger innen helse- og sosialfag, ingeniør- og økonomisk-administrativ utdanning, musikkutdanning og lærerutdanning. Oppgavene var å utdanne kvalifiserte yrkesutøvere og i liten grad å drive forskning. Dette har endret seg betydelig og forsking er i dag en av høgskolens tre hovedoppgaver sammen med utdanning og formidling.

I strategisk plan for Høgskolen i Bergen slås det fast at

” Høgskolen i Bergen skal vera ein utdannings- og forskingsinstitusjon som legg vekt på kunnskapsutvikling, nyskaping, kultur og livslang læring. Høgskolen skal eiga og tilby ein profilert kompetanse som er søkt av studentar og etterspurt av samfunns- og næringsliv. Høgskolen skal prioritera profesjonsutdanning, og forsking og utviklingsarbeid som støttar denne verksemda.”

Høgskolen i Bergen har ca 6000 studenter og ca. 600 ansatte. Vi har god søkning til studiene, og god rekruttering av personale til de fleste fagområdene. Utdanningsbyen Bergen har en tiltrekningskraft på både studenter og tilsatte som også Høgskolen i Bergen profiterer på. Ikke minst representerer nærheten til Universitetet i Bergen store fordeler gjennom mulighetene for ulike typer samarbeid.

I løpet av de tolv årene HiB har eksistert, har forskningskompetansen systematisk blitt bygd opp. Antallet faglig ansatte med doktorgrad har økt vesentlig. I dag har høgskolen 9 professorer i hel stilling og dessuten 9 professor II stillinger. Ca 30 % av de tilsatte har 1. kompetanse. Høgskolen har likevel store utfordringer knyttet til at denne kompetansen er ulikt fordelt mellom fagmiljøene.

Høgskolen har svært gode opptakstall og med få unntak er alle studiene er fylt opp.

Høgskolen i Bergen er dominert av profesjonsutdanninger. Her har vi lange tradisjoner, bredde i tilbudet og helt sentrale forpliktelser. Høgskolen tilbyr 28 ulike bachelorutdanninger, 2 allmennlærerutdanninger og 5 masterutdanninger (3 egne og 2 i samarbeid med Universitetet i Bergen). I tillegg tilbys dykkerutdanning og en rekke etter- og videreutdanningstilbud. Nye masterutdanninger er under utvikling. Studiepoengproduksjonen ved høgskolen er i hovedsak knyttet til bachelorutdanning og allmennlærerutdanningen.

Det er opprettet 3 nye sentre ved høgskolen, Senter for kunnskapsbasert praksis, Senter for kunstfag, kultur og kommunikasjon og Senter for nyskaping. Sentrene skal komme aktuelle behov i samfunnet i møte, samtidig som de er innsatsområder med en kompetanse som høgskolen ønsker å videreutvikle og spisse. Høgskolen er også tildelt fasilitatorrollen for Ekspertsenteret for undervannsteknologi (EUT).

Forskningsvirksomheten spenner over et bredt felt. Til forskjell fra en rekke av de øvrige høgskolene, har ingen del av Høgskolen i Bergen tidligere vært distriktshøgskole. Distriktshøgskolene hadde en målsetting om den samme tidsbruken til FoU/N som universitetene. Disse høgskolene har derfor hatt en lengre forskningstradisjon. Høgskolen i Bergen har imidlertid en solid tradisjon knyttet til praksisnær undervisning og yrkesrettet utdanning.

2.2 Regional forankring

Både universiteter og høgskoler blir forventet å medvirke til samfunns- og næringsutvikling – nasjonalt og regionalt. Høgskolene skal ha en særlig sterk regional forankring og rolle.

Høgskolen i Bergen har en ambisjon om å være en synlig og aktiv regional aktør i Hordaland og Vestlandsregionen for øvrig. Dette handler særlig om å ta en rolle i regionen Hordaland. Men vi skal også virke innenfor Vestlandsregionen – i samarbeid med øvrige kunnskapsinstitusjoner på Vestlandet.

Høgskolen skal bidra til samfunns- og næringsutvikling gjennom å dekke regionale kompetansebehov – gjennom profesjonsutdanninger, relevant forskings- og utviklingsarbeid og samhandling med næringsliv og offentlig sektor i regionen.

Dette stiller krav til Høgskolen når det gjelder

• å ha solid kvalitet på utdanningstilbudene
• å ha relevant bredde i utdanningene
• å kunne tilby faglig solid og relevant forsknings- og utviklingsarbeid
• å legge til rette for at den faglige ressurs studentene representerer kan komme næringsliv og offentlig sektor til nytte i studietiden
• å være i aktiv dialog med regionale aktører om behov for nye utdanninger og FoU/N-virksomhet

Regjeringen har varslet gjennomføring av en regionreform fra 1.1.2010. Det er forventet at dette vil medføre større regioner med utvidete og endrede oppgaver. Dette vil stille nye krav til samspillet mellom kunnskapsinstitusjonene og regionen. Større regioner vil også utfordre høgskoler og universitet i regionen til å utvikle en god arbeidsdeling og spesialisering, tilpasset regionen sine behov.

3. Rammevilkår og utviklingstrekk i høyere utdanning

3.1 Internasjonal utvikling når det gjelder høyere utdanning

Den internasjonale utviklingen i høyere utdanning de siste 10-15 årene har ført til at vi har fått et mer enhetlig utdanningssystem med felles grader og standardisering av eksamensordninger. Et annet fremtredende trekk er større institusjonell frihet kombinert med markedsregulering av høyere utdanning. Institusjonene i høyere utdanning er konkurranseutsatt, en kjemper en innbyrdes kamp om studenter og forskningsressurser. ”Branding” blir avgjørende, enhver institusjon må ha et aktivt forhold til eget renommé. Konkurranseorienteringen har ført til at internasjonale organer foretar rangeringer av lærestedene.

Større institusjonell frihet har ført til større vektlegging av styring og ledelse av institusjonene. Lederne blir gjort ansvarlige for at resultater oppnås både når det gjelder studiepoengproduksjon, forskningspublisering og effektiv utnyttelse av tildelte ressurser. Utviklingen i Danmark, der det nå er foreslått etablering av tre ”superuniversiteter”, er illustrerende for en tendens der mindre enheter slås sammen til større. Finansieringssystemet endres mot mer rammetildeling og større vekt på økonomisk konkurranse.

De fleste land i Europa opererer i dag med et skille mellom en universitetssektor og en
høgskolesektor. En kan også se konturene av en oppgavedeling mellom:

1. Forskningsuniversiteter med hovedansvaret for grunnforskningen og studietilbud på bachelor-, master og dr.gradsnivå innen både disiplin- og tradisjonelle profesjonsstudier.

2. “Universities of Applied Sciences” med ansvaret for anvendt forskning og studietilbud på bachelor-og masternivå (og i noen tilfeller dr.gradsnivå) innen profesjonsstudier.

3. Utdanningsinstitusjoner med hovedoppgave å tilby bachelorprogram og kortere studieprogram utenfor gradssystemet.

Et mulig scenario er at forskningsmidler i fremtiden blir konsentrert til universitetene og at denne institusjonsbetegnelsen blir forbeholdt institusjoner med en betydelig forskningsfunksjon. Det kan forventes at stadig større del av forskningsmidlene blir kanalisert gjennom et felles europeisk forskningsråd, European Research Council, ERC, som vil vektlegge kvalitet framfor geografisk fordeling.

3.2 Nasjonale utviklingstrekk

Arbeidet til det regjeringsoppnevnte utvalget, ledet av Steinar Stjernø, som har frist til 31.12.07, vil trolig bli av avgjørende betydning for de rammevilkår institusjonene i høyere utdanning skal ha.

Med et perspektiv på 10 – 20 år skal utvalget vurdere tiltak for å sikre at strukturen av universiteter og høgskoler bidrar til å møte samfunnets behov og sikrer en god ressursutnyttelse.

I mandatet heter det bl.a. at :

” (…) institusjonsstrukturen må sikre en god regional balanse i studietilbud og kompetanse og bidra til godt samspill med lokalt og regionalt arbeids- og samfunnsliv. Institusjonene skal bidra til bærekraftig økonomisk, sosial og kulturell utvikling”.

Det vises også til behovet for kvalifisert arbeidskraft både til privat og offentlig virksomhet og god nasjonal dekning av utdanningstilbud for søkere med ulike ønsker og behov. Utvalget skal også ta hensyn til et økende internasjonalt samarbeid innenfor høyere utdanning og forskning. Utvalget skal videre vurdere om gjeldende kategorier, standarder og kriterier for institusjonsakkreditering er hensiktsmessige i forhold til de overordnede målene for utdannings- og forskningspolitikken.

En rekke andre utredningsarbeid som nå er i gang vil også ha relevans til diskusjonen om framtidig institusjonsstatus for Høgskolen i Bergen:

• St.meld nr 25 (2004-2005) om regionalpolitikken

• St.meld. nr 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet: Om distrikts- og regionalpolitikken

• St.meld. om oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene Forvaltningsmeldingen (kommer 1.12.06)

3.2.1 Endring i universitetslov og innføring av NOKUT-krav

Endringen av Lov om universitet og høgskoler i 2003 har hittil resultert i to nye universitetsetableringer Universitetet i Stavanger (UiS) og Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB), én høgskole Høgskolen i Agder (HiA) har sendt søknad om akkreditering som universitet og noen er i sonderingsfasen.

Det er forskrift om akkreditering fra Kunnskapsdepartementet (KD) som regulerer adgangen til endret institusjonskategori. Departementet har også formulert en målstruktur for sektoren som bl.a. definerer institusjonenes oppdrag i forhold til regionale og nasjonale behov.

Spørsmålet om institusjonskategori reiser mange problemstillinger. Med den tid som har vært til rådighet har det vært nødvendig å foreta en avgrensing. Arbeidsgruppen har valgt å legge relativt stor vekt på å analysere de prosessene som har foregått i høgskolesektoren de seneste årene. Vi har vært opptatt av motiver, interesser og forutsetninger som synes å ligge til grunn for ”universitetsstrategiene”.

Arbeidsgruppen er innforstått med at HiB alene ikke kan trekke opp linjene for valg av institusjonskategori, andre aktører vil gi til kjenne sine interesser og intensjoner i tiden som kommer. Ikke minst vil nye rammevilkår, som for eksempel kan bli et resultat av Stjernø-utvalgets innstilling, føre til at det er nødvendig med justering av standpunkter.

§ 1.1 i UH-loven omtaler disse typene statlige høgre utdanningsinstitusjoner:

1. universiteter
2. vitenskapelige høgskoler
3. høgskoler

”Forskrift om akkreditering, evaluering, og godkjenning etter lov om universitet og høgskoler” definerer en rekke krav som må være oppfylt før en institusjon kan bli godkjent som universitet.

Dersom HiB velger å arbeide for universitetsstatus, ligger de tydeligste utfordringene i kravene om fire doktorgradsprogrammer, hvorav to skal ha nasjonal betydning og være ”sentrale i forhold til regionale virksomheters verdiskaping”.

I statsbudsjettet for 2006 har Kunnskapsdepartementet fastsatt en ny målstruktur for
universitets- og høgskolesektoren. Målstrukturen består av fire hovedmål avledet av
formålsbestemmelsene i universitets- og høgskoleloven. Det er deretter fastsatt delmål for hver av de tre kategoriene; universiteter, vitenskapelige høgskoler og høgskoler. Mange delmål er like for de tre kategoriene. De som er forskjellige er:

Universitetene

• Universitetene skal ivareta nasjonale behov for bredde i utdanningstilbudene og i grunnforskningen.
• Innretning og dimensjonering av forskerutdanningen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene skal ta hensyn til ettervekst av faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og behovene i samfunnet for øvrig.
• Universitetene skal legge til rette for utlån og utleie av kunst- og kulturgjenstander til bruk for forskning og formidling, samt sikre forsvarlig oppbevaring og sikring av museumssamlingene.

I tillegg har universiteter og vitenskapelige høgskoler mer ansvar ift internasjonalt samarbeid og teknologioverføring.

Universitetene og de vitenskapelige høgskolene

• Universitetene og de vitenskapelige høgskolene skal ha utstrakt internasjonalt utdanningssamarbeid.
• Universitetene og de vitenskapelige høgskolene skal medvirke til samfunns– og næringsutvikling gjennom forskningssamarbeid, teknologioverføring og innovasjon.

For de vitenskapelige høgskolene skal samarbeidet internasjonalt om forskning og utviklingsarbeid være på spesialfeltene deres.

De statlige høgskolene

• De statlige høgskolene med profesjonsutdanning skal sikre studietilbudet på lavere grads nivå i samsvar med regionale behov.
• De statlige høgskolene med profesjonsutdanning skal medvirke til profesjonsrettet forskning, utviklingsarbeid, kompetanseutvikling og nyskapende virksomhet i regionene.
• De statlige høgskolene med profesjonsutdanning skal samarbeide med regionale virksomheter om innovasjon, FoU/N og utviklingsarbeid.

De statlige høgskolene med profesjonsutdanning har mer ansvar ift regionale behov.
I Universitets- og høgskolelovens § 1-4 pålegges universiteter og høgskoler et særlig ansvar for grunnforskning og forskeropplæring innenfor de områder der de tildeler doktorgrad.
Departementets delmålformulering avgrenser dette til universiteter og vitenskapelige høgskoler.
KD har 02.01.03 fastsatt forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter UH-loven og lov om private høgskoler. Med hjemmel i denne forskriften har Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) 05.05.03 fastsatt utfyllende forskrift.

Krav til status som universitet

Nøkkelpunktene er kravet om minst fem studietilbud på masternivå og rett til å tildele doktorgrad på minst fire fagområder, fordi oppfyllelse av disse kravene langt på vei forutsetter at også de øvrige vilkårene er oppfylt.

Kriteriene som må oppfylles for å få slik tildelingsrett, er nedfelt i den samme forskriften. Det stilles krav til infrastruktur, faglig innhold, samarbeidsrelasjoner, nettverk og kvalitetssikring. Ikke minst kreves det at institusjonen må ha faglig basis for å kunne tilby forskerutdanning. Det forutsettes dokumentert forsknings- og utviklingsarbeid og et aktivt og stabilt forskningsmiljø av tilstrekkelig størrelse med god faglig bredde på et internasjonalt nivå innenfor det aktuelle fagområde. Institusjonen må ha tilsatte i hovedstilling med kompetanse innenfor det som internasjonalt regnes som kjerneområder innenfor det aktuelle doktorgradsområdet. Det kreves at de faglig tilsatte tilknyttet doktorgradsstudiet må ha kompetanse på førsteamanuensisnivå, derav minst 50 % med professorkompetanse.

Krav til status som vitenskapelig høgskole

De vitenskapelige høgskolene er institusjoner på universitetsnivå innenfor snevrere fagområder, med samme type ansvar for forskning og forskerutdanning som universitetene. Det er i dag 5 slike høgskoler, på fagområdene veterinærmedisin (Oslo), økonomi og administrasjon (Bergen), idrett (Oslo), arkitektur (Oslo) og musikk (Oslo).

NOKUTs kriterier for akkreditering som vitenskapelig høgskole er fastsatt i § 3-2, på grunnlag av departementets forskrift. Disse er identiske med kravene til universitetsstatus, med unntak av pkt d og e som lyder:

4. Institusjonen skal ha rett til å tildele høyere grad for minst ett studietilbud eller studieløp av minst 5 års varighet, og ha uteksaminert høyere grads kandidater i minst to år

5. Institusjonen skal ha selvstendig rett til å tildele doktorgrad og ha en stabil forskerutdanning

Institusjonen har en stabil forskerutdanning når den har utdannet kandidater

Hovedforskjellen mellom kravene til et universitet og en vitenskapelig høgskole, er altså at det for en vitenskapelig høgskole bare kreves ett studietilbud på masternivå og rett til å tildele doktorgrad på ett område, mens universitetsstatus krever minst fem studietilbud på masternivå og rett til å tildele doktorgrad på minst fire fagområder.

Det er NOKUT som akkrediterer studietilbud. For statlige høgskoler vil det si at NOKUT vurderer det faglige nivået og institusjonens forutsetninger for å kunne tilby studietilbud på master- og doktorgradsnivå før departementet eventuelt godkjenner etablering av slike studier.

Konsekvenser av institusjonsstatus

Universitetsstatus gir fullmakt til selv å etablere studietilbud også på master- og doktorgradsnivå på alle områder. De vitenskapelige høgskolene er på dette punktet på linje med de statlige høgskolene, og kan bare etablere mastergradsstudier på områder der de har fått rett til å tildele doktorgrad. Høgskolene, derimot, kan selv bare opprette studietilbud opp til bachelornivå. Tildelingsrett for doktorgrad på nye områder er, både for statlige og vitenskapelige høgskoler, underlagt akkrediterings- og godkjenningsprosedyrer gjennom NOKUT og departementet.

3.2.2 Endring i finansiering og økt konkurranse

I 2003 ble det innført et nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler.

Finansieringssystemet består av tre ulike komponenter; en basiskomponent, en undervisningskomponent og en forskningskomponent. Basiskomponenten er en grunnbevilgning som skal sikre en viss kontinuitet i rammene, mens undervisningskomponenten og forskningskomponenten er resultatbaserte. Undervisningskomponenten beregnes på grunnlag av studiepoengproduksjon og antall utvekslingsstudenter. Dette er likt for alle institusjonene. Forskjellen i økonomiske rammebetingelser mellom institusjonskategoriene ligger i basiskomponenten og forskningskomponenten.

Basiskomponenten

Ved innføringen av finansieringssystemet ble basiskomponenten fastsatt som differansen mellom totalrammen fra 2002 og den resultatbaserte undervisnings- og forskningskomponenten. Den tar med andre ord utgangspunkt i den historisk fastsatte budsjettrammen til institusjonen. Basiskomponenten skal finansiere kostnader ved bredde i fagtilbud, distriktshensyn, drift, leie og vedlikehold av bygningsmassen, som varierer fra institusjon til institusjon. Den skal også dekke deler av kostnadene til både undervisning og forskning, slik at institusjonene blir mindre sårbare for variasjoner i søkningen til studiene. I budsjettene til de statlige høgskolene har det vært lagt inn et lite omfang ressurser til forskning. Ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene er det derimot lagt til grunn at en vesentlig del av personalressursen går til forskning. Evalueringen av høgskolereformen viste at høgskoler med stort innslag av tidligere distriktshøgskoleutdanninger brukte relativt sett mindre tid på undervisning og mest tid på FoU/N, mens det motsatte var tilfelle for profesjonshøgskolene – og da særlig høgskoler hvor ingeniørutdanning og sykepleie/helsefag hadde en framtredende plass.

Basiskomponenten endres ved tildeling av nye studieplasser eller pålegg om kutt i studieplasser fra departementet. Departementet har plassert alle studietilbud i kostnadskategorier (fra A til F), og disse legges til grunn ved beregning av midler som legges til/kuttes i basiskomponenten.

Basiskomponenten opprettholder en del av de historiske forskjellene mellom
institusjonene og kategoriene ved at den tar utgangspunkt i en historisk fastsatt budsjettramme. I budsjettet for 2006 utgjør basiskomponenten i gjennomsnitt 57 % av universitetenes rammer, 61 % av de vitenskapelige høgskolenes rammer og 69 % av de statlige høgskolenes rammer.

Forskningskomponenten

Forskningskomponenten ble endret i 2006 etter at sektoren hadde fått på plass et
dokumentasjonssystem for vitenskapelig publisering. Forskningskomponenten
består av to deler, en insentivdel og en strategisk del.

Insentivdelen skal være en omfordeling av forskningsmidler mellom institusjonene ut fra bestemte kriterier. Budsjettildelingen er med andre ord ikke bare avhengig av forskningen ved HiB, men også hvor godt vi gjør det i forhold til de andre institusjonene.
Det er verdt å merke seg at Universitetet i Stavanger i 2006-budsjettet er håndtert som
høgskole. I budsjettet for 2006 utgjør forskningskomponenten i gjennomsnitt 23 % av
universitetenes rammer, 17 % av de vitenskapelige høgskolenes rammer og 3 % av de statlige
høgskolenes rammer.

Hvilke kriterier som gir uttelling i dette spillet er også endret. Tidligere var det
studiepoengproduksjon, antall førstestillinger og eksterne inntekter som var kriteriene for
høgskolene, mens universitetene og de vitenskapelige høgskolene hadde egne kriterier. Nå er
det de samme kriterier som gjelder for alle institusjonene. Kriteriene som gir uttelling fra 2006 er

• doktorgradskandidater (30 %)
• EU-midler (20 %)
• midler fra Norges Forskningsråd, NFR (20 %)
• vitenskapelig publisering (publikasjonspoeng 30 %)

Med unntak av publikasjonspoeng er dette de samme kriteriene som universitetene og de vitenskapelige høgskolene hadde fra før.

4. Utviklingen ved andre høgskoler

Beskrivelsen baserer seg på høgskolenes egne dokumenter som styredokumenter, notater, utredninger, rapporter som er gitt i oppdrag og høringsuttalelser fra ansatte og enheter så vidt disse var tilgjengelige på nettet. Videre ble høgskolens nyhetstjenester og diskusjonsinnlegg på høgskolenes nettsider brukt som kilde.

Rundt halvparten av de statlige høgskolene har ambisjoner eller konkrete strategier om å oppnå universitetsstatus, enten alene, i samarbeid med andre høgskoler eller gjennom sammenslåing med eksisterende universiteter:

Høgskolene kan deles inn i 5 hovedkategorier i forhold til institusjonsstrategi:

1. Høgskoler som er blitt/søker universitetsstatus ”på egen kjøl”
   • Universitetet i Stavanger, Universitetet for miljø og biovitenskap, Høgskolene i Agder og Bodø

2. Høgskoler som har utredet muligheten for å oppnå universitetsstatus i samarbeid med andre
   • Høgskolene i ”Vestviken” (Telemark, Buskerud, Vestfold).
     ”Styret for Høgskolen i Telemark (HiT) har satt som mål at høgskolen skal oppnå universitetsstatus innen 2013, enten alene eller sammen med andre.”
   • Høgskolene i ”Innlandet” (Gjøvik, Lillehammer, Hedemark)

3. Høgskoler som ønsker å oppnå universitetsnivå gjennom sammenslåing med eksisterende universiteter
   • Høgskolen i Tromsø
   • Høgskolen i Sør-Trøndelag

4. Høgskolen som utreder fremtidig institusjonsstatus
   • Høgskolen i Oslo

5. Høgskolen som ikke har gitt til kjenne at de ønsker endring i institusjonsstatus
   • Høgskolen i Finmark, Narvik, Harstad, Nesna, Nord-Trøndelag, Ålesund, Stord-Haugesund, Sogn og Fjordane, Akershus, Volda, Østfold

Høgskolen i Molde har nå fremmet søknad om status som vitenskapelig høgskole.

Fremdrift for universitetsstrategiene ved de enkelte høgskolene varierer. Den tidligere Høgskolen i Stavanger var den første institusjonen som fikk universitetsstatus på grunnlag av den nye UH-loven.
1. januar 2005. Høgskolene i Agder og Bodø vil etter all synlighet oppnå universitetsstatus, kanskje allerede i 2007. Iverksetting av universitetsstrategiene i Innlandet og i Vestviken vil trolig ta til 2012/2013 hvis utviklingen går som planlagt. Høgskolen i Oslo forventer å kunne oppfylle kravene fra NOKUT innen 2013/14.

Ser en nærmere på de ulike universitetsstrategiene finner en mange likhetstrekk når det gjelder målsetninger, motiver og forventninger knyttet til ny institusjonsstatus.

Alle høgskoler formulerer en sterk regional forankring som mål for etablering av et fremtidig universitet. Målet er å ”dekke regionens kompetansebehov”. I sine argumentasjoner for universitetsstatus fremmer alle høgskoler de forventede positive virkninger av et universitet på regionalt næringsliv og utvikling. Et fremtidig universitet beskrives som en sentral utviklingsfaktor og nøkkel til fremgang i regionen. Det kan sies at regionens kompetansebehov blir brukt som viktigste ”salgsargument” for universitetsstrategien.

Det går tydelig fram av dokumentene at konkurransen mellom høgskolene har forsterket seg på grunn av den nye finansieringsordningen og utvikling av et studentmarked. Høgskolene ser seg i en konkurransesituasjon i kampen om studenter og statlige midler. Prestisje og renommé er blitt stadig viktigere faktorer i institusjonenes strategi og fremtidig posisjonering.

Konkurransesituasjonen har i stor grad bidratt til å stimulere arbeidet med å oppnå universitetsstatus. Det ser ut at universitetsstrategien i Stavanger og Agder og Bodø har ytterligere akselerert denne utviklingen. Universitetsstatus er blitt et ettertraktet kvalitetsbevis og markedsføringsinstrument i kampen om studenter og (eksterne) forskningsmidler.

Alle høgskoler, unntatt HiO, fremhever at universitetsstatus vil, i hvert fall på sikt, føre til økte statlige midler, både gjennom økt studiepoengproduksjon og gjennom økte forskningsmidler. Flere høgskoler har forventninger om at universitetsstatus vil bidra til økte inntekter fra eksternt finansiert virksomhet. Det kan sies at forventninger om økte inntekter er ett sentralt motiv bak universitetsambisjonene. Flere høgskoler viser likevel til at endret institusjonsstatus ikke automatisk medfører økte statlige midler.

Det synes som om målet om endret institusjonsstatus først og fremst er en reaksjon på forandring av rammebetingelser og institusjonsstruktur i universitets- og høgskole-Norge. Målet om å få endret institusjonsstatus og de igangsatte universitetsstrategiene synes i stor grad å være fremmet av eksterne faktorer. Dette gjelder særlig for de høgskolene som har formulert sine universitetsambisjoner i løpet av de siste årene. Utviklingen i høgskolesektoren kan beskrives som en flukt fra høgskolestatus som fryktes til å bli en B-institusjon i det fremtidige markedet for høyere utdanning.

Rammen for den strategiske utviklingen ved høgskoler med universitetsambisjoner settes i stor grad av NOKUT-kravene. Dette gjelder både for faglig utvikling, disponering av ressurser og personal- og kompetanseutvikling. Universitetsstrategiene ved de ulike høgskolene fokuserer ensidig på å oppfylle NOKUT sine (minste)krav.

Alle høgskoler som ønsker å oppnå universitetsstatus uten sammenslåing med et eksisterende universitet ser ut til å ha fått støtte fra eksterne finansieringskilder. Alternativt arbeider de med å etablere universitets-/ kompetansefond, som for eksempel Høgskolen i Telemark. Ekstern finansiell støtte gjennom regionale universitets-/kompetansefond anses som nødvendig og avgjørende for å kunne oppnå universitetsstatus. Høgskolene i Stavanger, Agder og Bodø har fått betydelige eksterne midler som støtte for sine universitetsstrategier. De viktigste støttespillere har vært regionalt næringsliv, kommuner og fylkeskommuner.

Institusjonelt samarbeid og sammenslåingsprosesser mellom høgskoler synes å ha vært vanskeligere og mer tidkrevende enn opprinnelig anslått (for eksempel er det problematisk å være konkurrent og samarbeidspartner samtidig). Dette gjelder for samarbeid i Vestviken, fusjon mellom høgskolene i Gjøvik og Lillehammer, sammenslåing mellom Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø og fusjon mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU.

Ut fra en interessentanalyse kan det sies at det var ledelsen/ styrene som initierte og var pådriver for universitetsambisjonene og -strategiene ved alle institusjonene. Universitetsstrategiene og de interne diskusjonene kan vurderes som top-down styrte prosesser.

Ved flere institusjoner (Høgskolene i Bodø, Telemark, Tromsø) er satsingen på universitetsstatus internt omdiskutert og omstridt. I diskusjonsinnlegg og høringsuttalelser blir det gitt uttrykk for at ikke alle enheter ved disse institusjonene støtter universitetsstrategiene. Skepsisen var størst blant avdelinger/institutter som tilbyr profesjonsutdanninger. Også den interne prosessen ble ved flere høgskoler kritisert for å ha vært for lite inkluderende og demokratisk.

Det er påfallende at samfunnsperspektivet og spørsmål om behov for akademisering av eksisterende profesjonsutdanninger er lite omtalt og belyst i strategidokumentene. Med bakgrunn i høgskolenes dokumenter, ser det ikke ut til at det har vært sett som relevant å innhente synspunkter fra institusjoner i helse- og skolesektoren for vurdering av fremtidig institusjonsstatus. Det samme gjelder for studentenes perspektiv. Studentene og deres ønsker blir faktisk bare omtalt i forbindelse med rekruttering og studiepoengproduksjon. Det ble tatt for gitt at universitetsstatus vil styrke rekruttering av studenter. Noen høgskoler viser i denne sammenheng til erfaringer fra Universitetet i Stavanger og Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

Derimot synes det å ha vært lagt vesentlig vekt på synspunkter og behov fra regionalt næringsliv. Alle høgskoler fremhever at utdanningstilbud og forskning ved det fremtidige universitetet skal være rettet mot det regionale næringslivets kompetansebehov.

Sammenfattet kan det sies at argumentasjon og diskusjonen om fremtidige institusjonsstatus fokuserer på institusjonsstrategiske hensyn, posisjonering i studentmarked og forskningslandskap, finansielle aspekter og betydning for regional utvikling og lokalt næringsliv.

5. Hvilke alternativ har vi når det gjelder fremtidig institusjonsstatus?

5.1 Hvilke alternativ foreligger?

Utvalget har tatt utgangspunkt i at det foreligger følgende ulike alternativ for fremtidig institusjonsstatus:

1. Forbli statlig høgskole

2. Vitenskapelig høgskole

3. Utvikle høgskolen til et universitet, her finnes ulike alternativ:
   1. Utvikle høgskolen til et universitet alene eller sammen med andre høgskoler
      1. Profesjonsuniversitet
      2. Vestlandsuniversitetet
   2. Utvikle høgskolen til et universitet ved fusjon med Universitetet i Bergen
      
      1. Profesjonsfakultet
      2. Integrere Høgskolen i Bergen i de ulike fakultetene ved Universitetet i Bergen

5.2 Hva kan en oppnå gjennom endret institusjonsstatus?

Arbeidsgruppen har vært opptatt av å drøfte hva vi kan oppnå ved å bli et universitet.

• Finansieringsordningen er endret. Universitetsstatus vil kunne bidra til å sikre forskningsmidler
• Det blir avgjørende dersom det skulle vise seg at høgskoler som blir universitet og utdanner til de samme yrkene som høgskoler uten universitetsstatus reelt sett opplever å få større søkning og større bevilgninger
  • Vil institusjonens status/renommé endres?
  • Vil studenter helst søke seg til universitetene?
  • Vil arbeidsgivere helst tilsette kandidater som uteksamineres fra universitetene?
  • Vil lærere søke seg til institusjoner med universitetsstatus?
    

Ut fra de dokumenter som foreligger, kan en få et innblikk i hva som har vært viktig for de ulike institusjonene som nå har arbeidet for endret status.

Felles for institusjonene som har fått eller søker universitetsstatus ”på egen kjøl” (Universitetet i Stavanger, Høgskolene i Agder og Bodø) og høgskoler som tar sikte på å oppnå universitetsstatus i samarbeid med andre (Høgskolene i ”Vestviken” (Telemark, Buskerud, Vestfold)) og (Høgskolene i ”Innlandet” (Gjøvik, Lillehammer, Hedemark)):

• de er ikke lokalisert i by med eksisterende universitet

• institusjonene har en fortid som distriktshøgskoler og har i utgangspunktet en sterk forskningskompetanse

• de har sterk støtte fra politiske myndigheter som vil se fremvekst av et universitet som et viktig ledd i regional utvikling

Arbeidsgruppen har også merket seg at de institusjonene som har en uttalt målsetting om å oppnå universitetsstatus har god finansiell støtte fra næringslivet som har opprettet ”universitetsfond” og dermed gir drahjelp i denne prosessen. Høgskolen i Bergen er i en svært ulik posisjon til dette.

Høgskolen i Bergen profiterer utvilsomt på beliggenheten på attraktiv beliggenhet i en utdanningsby. Vi har et bredt studietilbud og stor søkning til de fleste studier og vi er sterke på utdanning av profesjonsutøvere.

Når det gjelder forskning, publisering og kompetanse har høgskolen et stykke vei å gå.

Slik utvalget ser det, har vi et dilemma. På den ene siden vil universitetsbestrebelser kunne ta krefter fra profesjonsutdanningene. Samtidig vil sterke profesjonsutdanninger kreve faglig styrke. Ikke minst vil fremtidig rekruttering være avhengig sterke fagmiljø og gode vilkår for faglig arbeid.

HiB befinner seg i en region der det er uklar arbeidsdeling mellom institusjonene. Høgskolen i Bergen bør ta initiativ og skissere forslag når det gjelder arbeidsdeling og spesialisering mellom de høyere utdanningsinstitusjonene i regionen. Dette vil gi bedre samfunnsmessig utnytting av ressursene og redusere overlapping når det gjelder studier og fagprofil.

Dersom en går inn for utvikling av samarbeidsrelasjoner, vil det være naturlig å skissere en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom de institusjoner som inngår i samarbeidet. Til en viss grad har dette vært tilfelle opp til nå, men finansieringsmodellen stimulerer snarere til konkurranse enn arbeidsdeling.

Fremtidig institusjonsutvikling vil kreve at vi finner den gode balansen når det gjelder flere dilemmaer:

• Effektivitet må balanseres mot kvalitet

• Akademisk tilnærming må balanseres mot erfaringskunnskap

• Disiplinbasert tilnærming må balanseres mot tverrfaglighet

Ikke minst må våre rammebetingelser utformes i en god balanse mellom nasjonal styring og institusjonell frihet.

5.3 Vurdering av de ulike alternativene

A. Statlig høgskole

Dette alternativet har bred støtte i utvalget og utvalget er enstemmig når det gjelder at HiB på kort sikt (innen en periode på 7-10 år) bør konsentrere seg om å satse på å videreutvikle seg som statlig høgskole. Høgskolen ivaretar en viktig samfunnsoppgave gjennom utdanning av profesjonsutøvere som det er stor etterspørsel etter. Samtidig er forskning innen høgskolens områder av avgjørende betydning for utvikling av sentrale institusjoner i velferdsstat og næringsliv. Den overordnede oppgaven for høgskolen blir, slik arbeidsgruppen ser det, kompetanseutvikling innen høgskolens hovedområder.

B. Vitenskapelig høgskole

Dette alternativet har liten støtte ettersom HiB har en bredde i fagområder som tilsier at satsing på utvikling av ett fagområde ikke er hensiktsmessig og heller ikke vil kunne få oppslutning på bred basis, jfr NOKUTs krav.

Arbeidsgruppen ser ikke dette alternativet som aktuelt.

C. Utvikle høgskolen til et universitet, her finnes ulike alternativ:

1. Utvikle høgskolen til et universitet alene eller sammen med andre høgskoler:

a. Profesjonsuniversitet

I universitetsloven finnes det ingen institusjonskategori som kan benevnes som profesjonsuniversitet. Dersom HiB skulle innfri kravene til et universitet, og samtidig dyrke egne særtrekk, vil benevnelsen profesjonsuniversitet kunne være dekkende, men i praksis ville det innebære at man etablerte 2 universiteter i Bergen. Det er ikke umulig, men arbeidsgruppen ser dette alternativet som lite realistisk, i alle fall på kort sikt. Skulle Høgskolen i Bergen utvikles til et profesjonsuniversitet, vil det kreve en offensiv kompetanseoppbygging med et målrettet arbeid i retning av å dyrke institusjonens egenart.

Arbeidsgruppen ser dette som en farbar vei, forutsatt at en har et litt langsiktig perspektiv på denne prosessen.

b. Vestlandsuniversitetet

Det har tidligere vært tatt til orde for en sammenslutning av institusjonene på Vestlandet. Det reises da spørsmål om hvor mange institusjoner dette skal omfatte.

Slik utvalget ser det, er dette alternativet nå ikke aktuelt.

2. Fusjon med Universitetet i Bergen:
   
   a. Profesjonsfakultet
   
   Dette fordrer sammenslåing med UiB og at dette skjer ved at Høgskolen i Bergen forblir en enhet, men da som et eget fakultet under Universitetet i Bergen lokalisert på Kronstad.

Dette ville gi et godt grunnlag for faglig samarbeid med universitetsmiljøet, samtidig som det ville åpne mulighetene for å beholde høgskolens egenart. Arbeidsgruppen legger til grunn at det finnes miljøer ved HiB som vil være godt tjent med en slik løsning. Skulle dette være et reelt alternativ, vil det selvsagt også forutsette at UiB så dette som en aktuell løsning.

b. Integrere Høgskolen i Bergen i de ulike fakultetene ved Universitetet i Bergen

Dette ville innebære at høgskolen ble splittet opp og at ”moderinstituttene” der mange av høgskolens ansatte er utdannet ville være basismiljøene for videre utvikling.

Enkelte fagmiljø har allerede et naturlig og godt samarbeid med UiB, for eksempel kan nevnes Institutt for sykepleie, HiB og Seksjon for sykepleievitenskap (Medisinsk fakultet UiB), Institutt for fysioterapi (HiB) med Seksjon for fysioterapivitenskap (Medisinsk fakultet, UiB).

Vi har også eksempler på etablerte, avtalefestet utdanningssamarbeid. Eksempler her er Seksjon for samfunnsfag, AL som samarbeider Historisk institutt, UiB og Institutt for data og realfag, AI som samarbeider med Mat-nat.fak. UiB.

Denne form for samarbeid vurderer arbeidsgruppen som positivt. Ved full integrasjon i basismiljøene ved universitetet, ser arbeidsgruppen en mulig fare i at Høgskolen i Bergen kan miste sin egenart. Det vil heller ikke være alle deler av høgskolen som har en naturlig tilknytning til fagmiljøene ved universitet.

Nettverksbygging

Uavhengig av hvilken institusjonsstatus HiB vil få, kan deltakelse i et nettverk mellom noen av institusjonene på Vestlandet være aktuelt (UiB, Høgskolen Stord/Haugesund og Høgskulen i Sogn og Fjordane). Det er allerede tatt initiativ til et slikt samarbeid.

Utvalget anbefaler at høgskolen går inn for et mer forpliktende samarbeid med UiB både innenfor utdanning, forskning og forskerutdanning. Dersom dette baseres på likeverd og gjensidighet vil det kunne tjene begge parter.

6. Prosessen videre

6.1 Utdanning

Utvalget legger til grunn at studentene primært er opptatt av å få en god utdanning, å møte kvalifiserte og motiverte lærere som er genuint opptatt av at studentene skal lykkes i studiet og som fremtidige yrkesutøvere. Studentene ønsker, og har krav, på lærere som bryr seg og er gode rollemodeller. Ved HiB bør derfor profesjonsutdanning stå sentralt. Grunnutdanningene er ”grunnfjellet”, men bør suppleres med masterutdanninger. Masterutdanninger bør bygge på grunnutdanningene og gjerne utvikles i samarbeid med andre institusjoner og med næringslivet. Mastergradsutdanning bør være spesialiserte masterutdanninger som først og fremst har som formål å bidra til at det kan uteksamineres kandidater med gode kvalifikasjoner til de yrker vi utdanner for.

Samtidig vil utvikling av mastergrader ganske sikkert ha en positiv effekt på rekruttering av dyktige fagfolk som verdsetter mulighetene for faglig fordypning og utvikling. På lang sikt vil høgskolen kunne tilby doktorgrader på enkelte områder der vi har særlige forutsetninger for dette.

Vår nærhet til praksisfeltet er utviklet over lang tid. Vi bør legge til rette for ”glidelåsløsninger” der det er mulig å ”pendle” mellom høgskole, arbeidsliv og universitet i et løp mot profesjonsrettede master- og doktorgrader. Høgskolen i Bergen vil kunne ha et fortrinn ved at vi har et utstrakt samarbeid med praksisfeltet.

6.2 Kompetanse

Målsettingen for høgskolen er at studentene skal lykkes, de ansatte skal trives og ha faglige utfordringer og vi skal ha god relevans i utdanningene. I diskusjonen om Høgskolen i Bergens framtidige institusjonsstatus, må vi stille oss spørsmålet: Hva vil sikre HiBs konkurranseevne? Universitetsstatus kan virke positivt inn på rekruttering av faglig tilsatte. Muligheten for å drive egen forskning vil virke attraktivt.

Studenter vil i økende grad etterspørre lærere som i tillegg til å være dyktige i fag, også er gode undervisere og veiledere. Dette gjør det påkrevd å arbeide mer systematisk med høgskolepedagogikk.
Høgskolen i Bergen skiller seg ut ved å ha en stor bredde i fagtilbudet. Dette kan være både en styrke og en svakhet. Mer spissing kan bli nødvendig.

Pr i dag har NOKUT krav om 20 % førstestillingskompetanse innen alle bachelorutdanninger for å oppnå eller beholde godkjenningen. Bl.a. på denne bakgrunn, er det helt avgjørende at vi intensiverer en systematisk kompetanseoppbygging. Jo flere med førstestillingskompetanse, jo bedre samarbeidsrelasjoner vil en kunne utvikle utad og jo lettere vil det være å få del i forskningsmidler. Samtidig er det viktig å verdsette den kompetansen som er ervervet gjennom lang praksis og operativ erfaring fra de yrker vi utdanner til.

6.3 Forskning

Forskning og utvikling er en av høgskolens tre hovedoppgaver. Forskning på et høyt nivå er nødvendig for å imøtekomme samfunnets kunnskapsbehov og gi forskningsbasert undervisning. Høgskolen i Bergen har et særlig ansvar for å utføre forsknings- og utviklingsprosjekter innen områder der vi tilbyr profesjonsutdanninger. I de kommende 7-10 år bør høgskolen satse på en generell kompetanseheving og dessuten en særlig satsning på noen områder der høgskolen har sitt særpreg og fortrinn. Mens den generelle kompetansehevingen gjennomføres gjennom førstelektorkvalifisering, doktorgradsprogrammer og satsning på kvalifisering til professorater, bør den særlige satsningen rettes mot forskningsklynger innen 4-5 hovedområder der høgskolen med tiden kan tilby master- og doktorgradsutdanninger. Forskningen må synliggjøres overfor studentene både for å sikre studiekvalitet og rekruttering til profesjonsforskning.

Høgskolen i Bergen har ansvar for utvikling av praktisk rettet forsknings- og utviklingsarbeid på fagområdene sine.

Forskningen ved høgskolen bør i utgangspunktet være preget av de profesjonene vi utdanner for. Samtidig kan for sterk styring komme i konflikt med faglig tilsattes interesser og utviklingsmuligheter. Dette dilemmaet drøftes i NOU 2006:19: Akademisk frihet, Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov

Det kan være nødvendig å foreta noen særlige satsinger for å gjøre høgskolen konkurransedyktig. Områdene som kan egne seg for en slik satsing bør da utredes nærmere. Videre må det legges til rette for konsentrert tid for forskningsarbeid. Dette vil øke høgskolens evne til å tiltrekke seg godt kvalifiserte fagpersoner og styrke konkurranseevnen i forhold til eksterne forskningsressurser.

6.4 Samarbeidsrelasjoner og eksternt nettverk

Eksternt samarbeid både nasjonalt og internasjonalt er en forutsetning for god institusjonsutvikling. Spørsmålet er mer om hvor de primære alliansene bør utvikles og om det bør legges opp til rammeavtaler og kontrakter på institusjonsnivå eller om det primære bør være utvikling av samarbeidsrelasjoner mellom fagmiljøene og faglig tilsatte ved de ulike institusjonene. Internasjonalt samarbeid må også omfatte både kompetanseutvikling, forskning og utveksling av studenter og ansatte.

Samarbeid på tvers av institusjonsgrensene vil bli lettere om innhold og progresjon i studiene harmoniseres.

I offentlige dokumenter får høgskolen i oppgave å ta hensyn til regionale behov. Dette fordrer kontakt utad mot institusjoner, offentlige myndigheter og næringsliv. De nye regionene vil trolig ikke få ansvar for høgskolene, men vil kunne påvirke hvilke utdanningstilbud som blir gitt.

Dersom vi velger å gå inn for utvikling av et Vestlandsuniversitet eller et nettverk mellom institusjonene på Vestlandet, vil tema knyttet til arbeidsdeling og spesialisering naturlig komme opp. Hvis ikke kan det bli en svakhet for Vestlandet som region at man konkurrerer innen små og spesialiserte fagområder. Konkurranse kan her ha store ulemper både faglig og økonomisk.

6.5 Økonomiske konsekvenser

I budsjettet for 2006 utgjorde basisbevilgningen til HiB 66 % av tildelt ressurs. Undervisningskomponenten utgjorde 32 % og forskningskomponenten utgjorde 2 %.

Ut fra de rammebetingelser vi har i dag, kan vi neppe legge til grunn at bevilgningene til Høgskolen i Bergen automatisk ville bli høyere som følge av endret institusjonsstatus. Derimot vil endring i institusjonsstatus kreve økte økonomiske ressurser. I vår strategiske plan er det slått fast at høgskolen skal bruke minimum 25 % av lønnsmassen til faglige stillinger til forsknings- og utviklingsarbeid. Særlig ved Avdeling for ingeniørutdanning gjenstår en del før dette målet er oppnådd. Ved universitetene er normen ca 50 % til forskning.

I utredningen om institusjonsstatus fra Høgskolen i Oslo anslås det at parallell av drift av 4 ph.d.-kull kan koste ca. 8 mill kr pr år. En diskuterer her hvordan det kan la seg gjøre å finansiere flere doktorgrader og nevner ulike alternativ:

• redusere antall undervisningstimer
• redusere FoU/N-tiden til høgskolelektorer
• redusere den administrative virksomheten
• bruke strategimidlene
• redusere høgskolens interne måltall ned til departementets målkrav

Disse alternativene vil kunne stå åpne også for Høgskolen i Bergen, men arbeidsgruppen ser at dette vil kunne ha store omkostninger. En kan også tenke seg at det vil være mulig å øke inntjeningen på eksternt finansiert virksomhet. Når det gjelder direkte økonomisk støtte fra eksterne kilder for å støtte opp under universitetssatsing, er det trolig større begrensninger. Hittil er mulighetene her i alle fall lite utredet.

Utvalget legger til grunn at de økonomiske konsekvenser av satsing på endret institusjonsstatus vil bli betydelige og tilsier at det her må legges opp til prosess med gradvis endring over tid i retning av økt kompetanse og utkrystallisering av fagområder der forutsetningene for å satse er særskilt gode. Utvalget kan også håpe på at finansieringsmodellen vil bli endret slik at den bedre ivaretar forskningsaktiviteten og behovet for kompetanseheving innen høgskolesektoren.

6.6 Hvordan ivareta studentene i denne prosessen?

I arbeidsgruppens innstilling berøres studentenes interesser i ulike sammenhenger. Avslutningsvis vil vi fremheve at både kompetanseutvikling for personalet og satsing på forskning må balanseres slik at hvert enkelt studentkull blir godt ivaretatt underveis i prosessen. Selv om de tiltakene som er foreslått vil kunne gi økt studiekvalitet på lang sikt, må studentenes interesser også sikres underveis.

Vektlegging av faglige og pedagogiske kvalifikasjoner ved tilsetting, satsing på utvikling av pedagogiske basiskompetanse og involvering av studenter i forskningsarbeidet, er selvstendige bidrag for å sikre studiekvalitet.

Finner vi i tillegg den gode balansen mellom ressursinnsats til utdanning, forskning og formidling vil studentenes interesser bli ivaretatt.

7. Arbeidsgruppens anbefalinger – sammenfatning

• Høgskolen i Bergen bør i den nærmeste fremtid (7-10 år) holde fast på statusen som statlig høgskole

• Utvikling mot et profesjonsuniversitet er interessant og bør utredes videre

• Arbeidsgruppen anbefaler at høgskolen går inn for et mer forpliktende samarbeid med UiB innenfor utdanning, forskning og forskerutdanning

• Uavhengig av hvilken institusjonsstatus høgskolen vil få, kan deltakelse i et nettverk mellom institusjonene på Vestlandet være aktuelt

• Uansett institusjonsstatus må høgskolen intensivere satsingen på en systematisk kompetanseoppbygging

Sist endret: 28.08.2008