Hopp til globalmeny Hopp til hovedmeny Hopp til innhold Hopp til søk
sykkelprosjekt-1220.jpg

Tester kroppens restitusjonstid

7 dager, 12 syklister og 156 blodprøver. Et nytt forskningsprosjekt skal finne ut hvor lang tid kroppen bruker på å restituere seg etter ulik trening.

To syklister sitter på hver sin ergometersykkel, og noen flere slenger rundt. En gjeng i hvite lab-frakker sitter rundt et bord og følger med, mens to menn følger de to syklistene tett.

– Kom igjen nå! Kom igjen! Litt til, kom igjen!

Morten Kristoffersen fra idrettsseksjonen har skrudd opp intensiteten på den ene sykkelen, og brøler ut til den stakkars syklisten. Han tråkker på mens hele kroppen rister. Etter åtte sekunder er det over. Syklisten segner om på gulvet og blir tatt hånd om av de hvitkledde.

Hva i alle dager er det som skjer her?

Kontrollert testing

Høgskolen i Lillehammer, NTNU – senter for toppidrettsforskning og Høgskolen i Bergen har akkurat satt startskuddet for et nytt forskningsprosjekt der de skal finne ut restitusjonstiden hos toppidrettsutøvere etter spesifikk styrke- og spurttrening.

Kort fortalt skal de finne ut hvor lang tid utøverne bør vente før de trener en ny økt. All trening fører til at man skader musklene. Muskelvevet bygger seg så opp igjen, og blir sterkere enn det var. Derfor er tiden man gir kroppen til restitusjon også essensiell i trening.

– Vi bruker øvelser som tidligere studier har vist at har effekt. Så setter vi dette opp mot spesifikk sprinttrening, forteller Morten Kristoffersen, høgskolelektor ved Idrettseksjonen.

Prøvekaninene er 12 syklister fra Team Fixit. De har ført treningsdagbok en måned i forkant, og gjennomgår nå en kontrollert treningsuke. De hvitkledde er bioingeniører, og de tar blodprøver før, under og rett etter trening. De tar også blodprøver 24 timer og 48 timer etter disse intensive treningsøktene.

– Blodprøvene tas med til laboratoriet. Noe av prøvematerialet analyseres umiddelbart, mens resten av prøvematerialet fordeles til fryserør og samles opp i en midlertidig biobank, sier Elisabeth Ersvær, førsteamanuensis ved Institutt for bio- og kjemiingeniørfag.

De første svarene forteller om blodstatusen til forsøkspersonene – for eksempel hvor mye hemoglobin de ulike individene har, eller hvordan treningen påvirker blodcelletallet. De mer kompliserte analysene får de svar på tidlig i januar.

– Da får vi svar på hvor belastende treningen har vært på kroppen ved å se på tradisjonelle biomarkører som for eksempel myoglobin, kreatin kinase og ulike hormoner, forteller Ersvær.

En høy score på disse biomarkørene etter trening tyder på høy treningsbelastning. En idrettsutøver som fortsatt har mye av dette i lang tid etterpå, bør gjerne vurdere å ha lenger pause mellom øktene.

Mikro-RNA – potensielle restitusjonsmarkører

Prosjektet har også søkt støtte til å gjennomføre analyser av såkalte mikro-RNA, små molekyler som kontinuerlig frigjøres fra alle celler i kroppen.

– Vi ønsker å studere mikro-RNA som er involvert i restitusjon av ødelagt vev, som er tilfelle etter en hard treningsøkt. Målet er at man kan finne spesifikke mikro-RNA-profiler som biomarkører på rask restitusjon av vevet, forklarer Anita Ryningen, førsteamanuensis ved Institutt for bio- og kjemiingeniørfag.

Mikro-RNA fra en blodprøve vil også være en helt ny og mindre invasiv metode enn den som benyttes i dag med muskelbiopsier.

– Vi håper jo veldig på at vi skal få midler til å utføre disse testene også. Det hadde vært en fin julegave, smiler Ryningen.